Foto:Statsministerens kontor
Dagbladet kunne rapportere at Jens styrer landet med iPad fra New York. Og kan han gjøre det må da våre studenter kunne lære smartere ved hjelp av teknologi?
Status i Norge
Det går en bølge av eksperimenter med teknologi og læring over landet. Den «gamle» bølgen med bruk av teknologi for å støtte læring via LMSer (Learning Management Systems som egentlig burde betegnes kursadministrasjonsløsninger) som Blackboard, Fronter og It’s Learning lever fortsatt i beste velgående i grunnskole og høyere utdanning. Disse prosjektene har hatt, eller endt opp med, et fokus på behov på institusjonsnivå.
Min erfaring fra BI er at det er store forskjeller på interesse, motivasjon og følgelig bruk av dette blant de som underviser. Ressursene som settes inn går med til å støtte ganske enkel anvendelse for de mange. Behov og ønsker fra de som ønsker å bruke plattformen på en avansert måte blir stort sett ikke tilgodesett. Resultatet er at vi ikke får de gode eksemplene som trigger både kollegaer og studenter, og mange studenter finner det ikke formålstjenlig å bruke et verktøy hvor det skjer svært lite. Situasjonen hos oss er på ingen måte unik, jeg hører det samme fra andre institusjoner og observerer det samme i grunnskolen. I foreldrerollen finner jeg det egentlig ganske provoserende når skolene prøver å pålegge elever og foreldre å sjekke It’s Learning daglig når det kan gå dager og uker mellom hver gang noe blir publisert der. Men det er en annen debatt som jeg sikkert kan komme tilbake til.
Initiativrike og idealistiske forelesere og lærere har på egen hånd tatt i bruk verktøy for å forsøke å møte studentene (og elevene) der de er (dvs. på Facebook) ettersom de ikke er der vi ønsker de skal være. For å ha en aktiv tilstedeværelse utenfor LMS-et har slike forsøk også omfattet bruk av verktøy som Google grupper, Google+ og Twitter for kommunikasjon, og wikier, blogger og Google dokumenter for deling av dokumenter og ressurser. Dette er ofte individuelle initiativ «på egen regning og risiko» fra foreleserens side som speiler foreleserens oppfatning av ønsker for et digitalisert læringsmiljø. Mange har gjort erfaringen at det er mer krevende og administrere enn man har forestilt seg, og at studentene kanskje har andre ønsker enn man tror.
Nettbrettene (spesielt iPad) har også gjort sitt inntog med en rekke forsøk på prøve ut ulike anvendelser i en klassesituasjon. Det handler om prosjekter for digitale tekster (e-bøker og artikler) til mer sosiale verktøy for deling og kommunikasjon. En rekke av studiene har konkludert med at nettbrettene er godt egnet for passiv lesing, men at de er mindre egnet for aktiv lesing (dvs. med understreking og notater) selv om det finnes noen svært gode verktøy for det også. Disse forsøkene har gjerne vært fokusert på en klasse eller et kurs og heller ikke sett på behov for en infrastruktur på institusjonsnivå for å støtte dette. Unntaket er Lovisenberg Diakonale Høgskole som har startet med infrastrukturen og gitt iPads til alle ansatte og førsteårsstudenter. Dette er trolig det første prosjektet hvor man kan få belyst hvordan slike verktøy påvirker studievaner og læringsutbytte.
En fjerde trend innen teknologistøttet læring (e-læring ) er bruk av Podcasts og webforelesninger som alternativ til eller et tillegg til tradisjonell undervisning. Flere mindre studiesteder i distriktene har satt dette i system or å tiltrekke seg studenter, og enkelte har mindre enn 10% av studentene fysisk tilstede på campus. Resten er i praksis nettstudenter. Andre har gjort det inn i spesifikke kurs som et forsøk på å gjøre undervisningen mer tilgjengelig. Erfaringen er blandet, og ingen har foreløpig satset på dette i stor skala i Norge.
MOOC et internasjonalt fenomen
Internasjonalt har dette vært basis for å etablere det siste årets største «buzzword» på området, MOOC (Massive Online Open Course). Khan Academy har vært med å synliggjøre fenomenet, og eliteuniversiteter i USA er med på ulike satsinger. Temaer har blitt omtalt i temaartikler i New York Times, Washington Post og Chronicle of Higher Education. I Norge er fenomenet foreløpig forbigått i stillhet, med unntak av noen artikler i Universitetsavisa som blant annet har «lurt» professor Arne Krokan på NTNU til å love et MOOC-kurs høsten 2013. Krokan har forøvrig forfattet boken Smart læring. Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring som er et innspill i denne debatten.
Eksemplene på MOOC som har en tendens til å havne i media er det første kurset fra Udacity i kunstig intelligens med 160 000 deltakere fra 190 land og professor Michelle Duneier ved Princetons introduksjonskurs i sosiologi med 40 000 deltagere fra 113 land. Coursera som er den største aktøren har i skrivende stund passert 2 millioner deltakere i 210 kurs siden oppstarten i april 2012. Selv om det gir litt andre snittall enn eksemplene er det fortsatt svært stort sammenlignet med hva vi er vant til her hjemme.
Hva betyr det for norsk utdanning?
I Norge er det ca. 250 000 studenter totalt på alle læresteder og da ser man at vi fint kan betjene alle norske studenter med ett fagmiljø for hver fagdisiplin. Khan Academy ville knapt merke det om alle norske skoleelever og studenter begynte å ta alle sine kurs der. I skrivende stund har de passert mer enn 217 millioner undervisningsøkter («lessons») og det er en økning med 7 millioner de siste tre ukene. Så kapasitet er ikke et problem. Men hvorfor skal norske studenter i det hele tatt ta kurs i Norge dersom de kan ta kurs som er gratis fra Harvard, M.I.T., Princeton, Stanford, Berkeley, osv.? Planen er at disse vil tilby kursene gratis i en såkalt freemium modell, men at man ved å betale studieavgift kan få ta eksamen og få studiepoeng. Det jobbes med å finne gode løsninger på eksamensgjennomføring for de store klassene og det er mye utprøving av innovative opplegg for sensur.
På kort sikt tror jeg hverken at det store flertall av norske studenter vil kaste seg over disse kursene og rømme norske læresteder, eller at politikere og embedsverk vil omfavne dette for å gjennomføre en stram konsolidering av den norske universitets- og høyskolesektoren. Men den som sover i timen kan få seg en overraskelse, nå skjer det mye og en del skjer fort.
I en norsk sammenheng er det foreløpig mer interessant å se på hva fenomenet tilbyr av teknologiske plattformer for å for å undervise store og små klasser/kurs i norsk målestokk som vi kan bruke til berike tradisjonell undervisning med teknologiske hjelpemidler som støtter studentenes læringsutbytte. En god arena å gjøre dette på er i mindre klasser og utvalgte kurs. Små klasser fordi det nesten alltid blir noe som må håndteres når man kontinuerligprøver ut nye verktøy. Utvalgte kurs fordi det vil være naturlig å gjennomføre piloter der hvor man kan forvente at studentenes motivasjon for å prøve nye verktøy er stor og hvor det er åpenbare læringsmessige gevinster ved å ta i bruk teknologi. I stedet for å satse på MOOC kan man eksperimentere med SMOCC (Small and Medium Online Closed Courses). Min erfaring med regelmessig eksperimentering med teknologibruk i kurs siden 1995 er at de verktøyene som får masse oppmerksomhet i dag mangler grunnleggende funksjonalitet for å være et godt verktøy for den typiske student. Jeg leter nå på utsiden av typiske læringsverktøy på jakt etter noe jeg kan bruke i neste eksperiment. Mitt forslag til kravspesifikasjon blir en ny bloggpost. Et krav er at de har god integrasjon mot en plattform der studentene allerede er – og da tenker jeg ikke på It’s Learning eller et annet LMS….