Tine følger strømmen av norske virksomheter som kaster seg ut på Facebook. Som et ledd i en større reklamesatsning har de  opprettet en profilside for den fiktive personen Mr. Melk. Noe av det første de gjorde var å utsette seg for kritikk med en konkurranse som bryter med reglene for markedsføring på Facebook. Det var en lite ydmyk respons der Tine til nød kunne strekke seg til at det kunne oppfattes som en gråsone. Et stort antall eksperter var av en helt annen oppfatning og mente at det ikke var noen gråsone, men et klart brudd på reglene. At den i tillegg rettet seg mot mindreårige gjør ikke saken noe bedre. Man skulle jo tro at Tine ville sette seg bedre inn i regelverket og følge det i fortsettelsen.

Fiktive profiler som Mr. Melk (det finnes 3-4 av de som ser ut til å være opprettet av Tine) og Tele2s Frank Sheep i best fall tvilsomt mht. betingelsene for å opprette en konto på Facebook. Førstnevnte er opprettet som en side for en offentlig person mens sistnevnte er opprettet som en vanlig person. Mr. Melk nærmer seg 60.000 tilhengere (likes) mens Frank Sheep har i underkant av 3.500 venner. Ingen tvil om hvem som har den mest effektive kampanjen. Tine har gjort mye ut av konseptet og ser ut til å ha rimelig suksess med det.  Tenåringene jeg har hjemme snakker om kampanjen og synes Mr. Melk er ganske  kul. Og da virker den, og det er bra for Tine. Men hvor går grensene for hva man kan gjøre?

Åttendeklassingen i familien har mottatt tre venneforespørsler fra Mr. Melk. Ikke en, men tre! Jeg har ikke fått en eneste. Tilfeldig? Neppe! I tillegg er Mr. Melk en hyppig profil under «personer du kanskje kjenner» på podens profil. Dette oppfatter jeg som ganske pågående. Det er stor forskjell på at man har en side som sprer seg viralt via venner og venners venner gjennom at brukerne aktivt legger seg til. Det er noe helt annet når man aktivt oppsøker de gjennom invitasjoner.

Det prinsipielle spørsmålet er om vi synes det er i orden at en fiktive personer gjør dette? Nå kan man innvende at Mr. Melk er en morsom og uskyldig figur, og som medlem av DNT hadde jeg neppe vært plaget av en venneforespørsel fra Severin Suveren (det finnes et flere profiler med det navnet, men ikke fra DNT, tror jeg). Men det er ikke vanskelig å finne andre eksempler der man tenker annerledes om det. Kondomeriet har sider for sine butikker, og det er vel ikke greit om de begynner med aktiv kontakt med pubertale tenåringer for å få «likes»? Og hva om det kommer profiler for Herrene Red Bull, Carlsberg, Durex, og Viagra som sender ut venneforespørsler? Regelverket for bruken av en profil til markedsføring skal praktisere likt uavhengig av innhold og Mr. Melk må forholde seg til samme regler som de andre fiktive eksemplene.

En annen ting man kan undres er hvorfor Tine ikke tillater at Mr. Melk godtar besøk med sikker tilkobling?  Det er første gang jeg opplever det på Facebook. Hjelpesiden til Facebook er ikke til stor hjelp om dette: «Du får denne feilmeldingen fordi tredjepartsapplikasjonen du prøver å åpne, ikke støtter sikker nettsurfing (https)». Ja, jeg vet det. Men hvorfor gjør den ikke det? Det er neppe fordi det er så teknisk komplisert at Tine ikke klarer dette. Og da er det naturlig å spekulere i om det henger sammen med hvilken informasjon man kan få tak i om brukerne. Uansett årsak er det en uting at jeg må redusere sikkerhetsnivået i min tilkobling til Facebook for å se innhold på siden.

Jeg er ingen ekspert hverken på regler for markedsføring via Facebook og sosiale medier eller markedsføringsloven, men jeg synes det ville være intressant å høre hva andre mener om dette både i et mer juridisk/regelverksmessig og et etisk perskektiv.

«Æ e skeptisk» til den praksisen dette er et eksempel på.